Author Archives: Taylor Swift Norge

Katrine var så heldig å få oppleve Taylor på svært nært hold fra piten på konserten i DC 11. mai, her er hennes historie

11. mai. En magisk dato som for alltid kommer til å minne meg om den fantastiske Taylor Swift! Denne dagen skulle JEG se Taylor’s RED tour fra PITen i Washington DC! Sånt skjer aldri MEG, var det her virkelig på ordentlig?! Det var det!

Vi kom oss FØRST inn i piten (!!) og vi fikk stå inntil gjerdet langs catwalken! Det her var SÅ uvirkelig, vanskelig å skjønne at om 3 små timer kom Taylor til å komme ut på den scenen! Vi var så nære at vi kunne ta på scenen! Hjertet mitt dunket så hardt og hendene mine skalv så jeg trodde at jeg skulle falle sammen, heldigvis så skjedde ikke det, haha.

Etter oppvarmerne var ferdige ble de sammenhengende skjermene med RED på senket ned fra taket. Stemningen i arenaen er elektrisk og til å ta og føle på. Så.. Lights are out!! Trommingen til State of Grace begynner! Skyggen til Taylor blir lyst opp på et rødt teppe som henger foran scenen! Jeg skjelver! Hun begynner å synge og nå klarer jeg bare å tenke «herregud NÅ er hun DER»! Så blir teppet dratt opp, arenaen EKSPLODERER, jeg hyler og hopper opp og ned, vet ikke hvordan jeg skal reagere! DER er hun på toppen av trappa! Så tok hun seg utover catwalken og det er som om hjertet mitt stopper! Hun er bare en liten halvmeter unna meg og alt jeg klarer å tenke er HUN ER SÅÅ PEN!! Hun er så vakker … helt ubeskrivelig! Før hun begynner på Holy Ground så gir hun hatten sin til ei lita jente i publikum som blir så glad at jeg tror aldri jeg har sett et smil SÅ stort! Taylor tar seg tilbake på scenen og highfiver med de på motsatt side av catwalken fra der jeg er. Trommingen på opplyste trommer på Holy Ground er helt fantastisk kult og heldigvis så fikk jeg filmet det! Hun tar seg tilbake over catwalken og rett foran der jeg står så bøyer hun seg ned mot oss !!!! Jeg var bare en millimeter fra å ta på henne (sadface), men for det så sykt utrolig at jeg er SÅ nære henne! Så var det tid for «opening speech» som jeg helt ærlig ikke klarte å høre så mye av (lyden er ikke den beste i piten) men hun forteller blant annet at de neste to timene vil bestå mye av fargen RED og at hun kommer til å synge om følelsene sine.. Jeg TROR det var helt greit for de 14,500 som var kommer for å se henne, hihi, for så å synge RED! Tid for første kostymeskift. De sammenhengende skjermene kommer ned igjen og opp på de kommer Taylor og sangerne hennes! Det er klart for You Belong With Me i en slags 50-talls inspirert versjon, utrolig kult! Alle synger med! Hun har på seg en utrolig fin kort, rød og glitrende kjole og røde hansker. Neste er The Lucky One, Taylor er som tatt rett ut av «old-Hollywood» og hun har et langt rødt slep på antrekket sitt og danserne er kledd som paparazzier i hatt og lang frakk. Lysene blir så dempet, hun får på seg et søtt, hvitt skjørt og det er Mean som står for tur. Hun sitter på en kiste rett foran meg med banjoen og snakker til publikum. Alle synger med på sangen, selvfølgelig!!

Så er det klart for Stay Stay Stay, kveldens gladeste sang, kanskje? Taylor og Amos er de morsomste på denne! Amos gjør bass-solo som går over i Ho Hey og så bridge over til Stay Stay Stay igjen! Det blir mørkt igjen på scenen og på skjermen vises en video av Taylor som synger og opptrer fra hun var bitteliten frem til RED tour, selvfølgelig er det tid for 22!! Halvveis i sangen tar hun seg til B-stage på skuldrene til to av danserne og jeg ser henne rett og slett ikke mer, så da fikk jeg kikke på The Agency på hovedscenen i stedet! Kveldens secret-song var Never Grow Up! Ed kommer på scenen og de gjør Everything Has Changed. Begin Again er siste sang på B-stage og på skjermene vises Eiffeltårnet, idyllisk. Hun gjør første vers av Sparks Fly acoustic og en liten plattform kommer ned fra taket som skal ta henne tilbake til hovedscenen. Mens hun er på vei tilbake beveger Paul og Grant seg rundt på scenen. Mens Paul står rett foran meg så vinker jeg masse til han og vifter med det norske flagget jeg hadde med meg! Jeg ser at han ser rett på meg, så på flagget og når han ser tilbake på meg igjen så får jeg et slags lite nikk, iihh! Som om han sa «NICE!». Taylor lander rett foran nesa på meg, woow!! Sparks Fly er ferdig, Taylor senkes ned i scenen. I Knew You Were Trouble er neste!! Det er vel også den delen som har mest koreografi, rett og slett RÅ performance! All Too Well er neste, Taylor sitter ved det røde pianoet. Det mest følelsesmessige øyeblikket for meg her er pausen hun gjør etter «..and I walk home alone», hun sitter bare og kikker ut på publikum, og så stemmen hennes når hun begynner på «but you keep my old scarf», oh so strong and powerful. Neste er Love Story og på scenen kommer en stor spilledåse, opp kommer danserne en etter en, kledd som dukker. Taylor kommer opp i en vakker hvit kjole. Selvfølgelig synger alle med, igjen! Treacherous er neste, og jeg mener det er den mest fredfulle opptredenen under konserten. Hun kommer ut på scenen med spotlight bak henne, akkurat som om hun kommer til oss fra himmelen. En smal del av catwalken heises opp og hun på en måte balanserer på den. Igjen, vakker vakker vakker. Helt ubeskrivelig.

Så var det the grand finale!! We Are Never Ever Getting Back Together. Jeg var ikke klar for at det skulle være ferdig allerede!! Hun har på ett sirkus-inspiserte antrekk! En slags kran heises opp fra catwalken som tar henne rundt over publikum! Hun forteller oss hvor mye hun elsker oss og at vi aldri må bli sammen med våre forferdelige eks-kjærester igjen! Konfetti daler ned! Jeg fanger to hjerter i hånda mi! Magisk! Final bows, og Taylor vinker fra toppen av trappa! Lyset kommer på, eventyret er ferdig..  Det jeg nettopp hadde fått opplevd var helt uvirkelig! Visste at konserten kom til å være fantastisk men HERREGUD!!! Den var helt ubeskrivelig, vakker, magisk, fortryllende! Så gjennomført! Håper virkelig hun tar med det her til Norge!!!

I går hadde Taylor konsert i Houston, Texas til 19 000 fans! Dagens “Wildcard” sang var Fearless.

“You take my hand and drag me head first, fearless”